Kirsten Opstad tegner. Hun tegner blomstene i vinduskarmen, i ferd med å visne, frokosttallekene med eggene, og eggeskallene etter at eggene er knust, erteblomstene som spirer på kjøkkenbenken, de skitne sokkene i en haug på golvet, sitt eget speilbilde ved morgenstellet, hendene som strekkes mot noe. Hun tegner nærvær. Det er et forsøk på å fryse tiden, fange forgjengeligheten. Kanskje ønsker hun å skape en motvekt til kaoset som omgir oss, mot billedflommen fra nett og fra omgivelser som truer med å viske ut våre personlige liv. Gjennom tegningene føler hun seg fram til en virkelighet og søker å holde den fast. 

Motivene er hentet fra hverdagen. Vi får innblikk i livet hennes, vi kommer nært inn i hjemmet, og vi ser i tegningene hvordan dagene går. Av og til gjenkjenner vi en euforisk glede over ett eller annet sett. Andre dager viser hun oss en nøytral observasjon. Kirsten drives ikke av et narsissistisk ønske om å bli sett, eller å vise hvor flink hun er til å tegne. Hun viser oss ikke de store hendingene og de stolteste øyeblikkene. Kirstens tegninger er heller en invitasjon til å dele; dele dagen, dele øyeblikkene, dele følelsene, lyset og lukten. Dele det å være til stede, være sammen.

Det er en generøsitet i måten Kirsten inviterer oss inn i sitt univers, i sin hverdag. Hun vil ikke imponere eller si noe med store ord. Men vi føler oss velkommen, og vil gjerne bli med inn. For hun ser så mye, registrerer det vakre i det vanlige, viser oss hverdagens små perler. Eggeskall blir aldri det samme etter at jeg har sett Kirstens tegninger. Hun får oss til å stoppe opp. I vår egen hverdag og i vårt eget hastverk. Hun sier; se, se og vær til stede. Her og nå. 

Kirsten Opstad skriver. Hun leker med ord og sammenstilling av ord. Det blir til små haikuaktige strofer og til rare observasjoner om ting og følelser. Også her er temaet det hverdagslige, det trivielle og det daglige; Bordflaten som er skitten, en gjenglemt toalettmappe, å glemme å lukke dører, osv. Det hun skriver om gir oss nye uvante og sammenhenger. Det overrasker samtidig som det er gjenkjennbart. Hun gir oss et nytt blikk; blikket for det uventede og vakre. Hun er poeten med det skarpe og rare blikket. Tekstene hennes blir til bilder og tegningene hennes blir til dikt. 

Marit Aanestad

PORTEN

Det må ikkje vera

den blå irisen, det kan vera

ugraset på løkka, eller nokre få

små steinar; bare

ver merksam; og set saman

nokre få ord og ikkje prøv

å utdjupa dei, dette er ikkje

ein kamp, men ein port

inn til takksemd, til ei stille der 

ei anna røyst kan snakke.

Det er den amerikanske poeten Mary Oliver som formulerer seg slik i eit lite dikt som ho har kalla "Når ein ber". Noko ved Kirsten Opstad sine "Nedtegnelser" kan lett få ein til å tenkja på dette diktet.

"bare ver merksam" - du treng ikkje ha framfor deg eit motiv som er definert som høgverdig.
Denne porten inn til poesien, til biletkunstens kjelde, til takksemd og undring, den fins overalt. Slik poesien kan likna ei bøn til essensen av tilværet, slik kan dei nedteikna bileta av gjenstand etter gjenstand, vise oss at alt dette som tilsynelatande er isolerte små og til dels ubetydelege ting, heng saman og dannar eit stort bilete som også omfattar oss.

Å brått bli forbløffa over det sitronske ved ein sitron, eller over noko ein brått bare ser ved
klede som heng på sine hengarar i eit skap, shunga-bilete, ein potteplante, hender som held,
hender som er tome, ansiktet i spegelen, uendeleg mange ulike ansikt i spegelen av eitt og same skiftande menneske, eit egg som er opna oppå ei open bok, ein snigl, fuglar, eit barn som søv. ein kaktus som vaknar, seks egg som er lukka inne i seg sjølv. ein stol som stilla kan sitja på.

André Breton skriv i eit dikt, at «alt eg rører ved er hjarta til tinga». Her ligg den same visdommen som trengde seg fram til yta under den asiatiske månen, og vart formulert slik av Laotze: «Når du rører ved ein ting med djup merksemd, rører du ved alt.»

Kirsten Opstad står i denne porten og er på den merkverdige verda. Og så teiknar ho ned det ho ser. Og me ser at bit for bit vert dette eit veksande bilete av noko viktig og vesentleg: Den verda me lever våre liv i. 

Helge Torvund, 2022. 

www.kirstenopstad.no